Forbi broen over Kwai

Under 2. Verdenskrig satte tusenvis av allierte krigsfanger livet til for å bygge jernbane gjennom jungelen fra Thailand til Burma for japanerne. I dag er broen over Kwai og Hellfire Pass turistattraksjoner – til forlystelse, og ikke minst ettertanke.

Tekst og foto: Tom Andersson

Jeg flyter på en redningsvest nedover en sideelv til den mer berømte elven Kwai. For slik bader de her, ved The River Kwai River Rafts, langt inne i jungelen i provinsen Kanchanaburi vest i Thailand mot grensen til Burma: Du hopper ut øverst i bambusanlegget, lar deg føre viljeløst med elven et par hundre meter langs bambusflåten og griper tak i det langsgående redningstauet når du skal opp igjen. Bommer du på den siste taustumpen, er det ikke godt å si hvor du ender opp til slutt. Det føles tryggere med redningsvest, for å si det sånn.

Økoturisme i jungelen
Jeg bor på et hotell bygget utelukkende av bambus, inkludert “grunnmuren” som rett og slett er en bambusflåte i elven. Her er verken strøm, varmt vann eller mobil- og internettforbindelse. Alternativet til en iskald dusj etter en overraskende kjølig natt under moskitonettet (det går faktisk an å fryse i jungelen) er en dukkert i elven. Elven er brun, men likevel mer fristende enn den kalde dusjen.

Etter morgenbadet venter frokost på en bambusplatting over elven.

Mitt morgenbad går raskt mot slutten; jeg griper tak i den siste taustumpen og haler meg opp på land. Det er tid for frokost, smilende tilberedt og servert av innbyggerne i den lille landsbyen et par hundre meter opp fra elvebredden. Dette er økoturisme for alle penga – riktignok eiet av kapitalsterke krefter i Bangkok, men i all hovedsak drevet av representanter for Mon-folket. Dette er en folkegruppe som opprinnelig kommer fra Burma (eller Myanmar, om du vil), men som etter flere tiår med forfølgelse i hjemlandet nå finnes spredt rundt om i bosetninger i Thailand – hovedsakelig her i vest og lenger mot nord.

Tilbake til naturen
De er sikkert ikke klar over det, Mon-folket, der de bor i sine primitive bambushytter i jungelen og serverer meg og mine likesinnede europeiske turister et stykke opplevelse vi ikke finner maken til i våre hjemland. Men de representerer en voksende trend innen turisme der opprinnelighet, opplevelse og ikke minst fravær av teknologisk forbindelse med omverdenen er en viktig del av opplevelsen.

Mon-folket er forfulgt i Burma, eller Myanmar om du vil. I dag lever de spredt over hele Thailand, men mange har holdt seg når grensen til hjemlandet, i Thailands nordvestlige hjørne. Malingen i ansiktet er delvis dekorasjon, og delvis beskyttelse mot insekter.

Og visst er det annerledes. Det er lett å la seg irritere av det praktiske: “Hotellrommet” er stupmørkt, og hvor i all verden var det jeg la den rene t-skjorten? Batteriet til kameraet er snart flatt. Jeg har et ekstra, men husket jeg å lade det før vi dro ut i jungelen? Og hvordan finner jeg det i mørket? Mobilen er utladet, men akkurat det er ikke så farlig: Uten mobildekning er det bare mobilkameraet som kan brukes likevel…

Som sagt, det er lett å la seg irritere over alt du ikke har tilgang til. Kunsten er å glede seg over alt det andre. Her lever du i pakt med naturen: Du står opp med solen, og legger deg når det blir mørkt. Ingen når deg på telefonen, så du kan like godt kapitulere og legge hjemlige bekymringer og forpliktelser til side. La det skure! Maten er enkel, men nydelig. Singha-ølet er om ikke akkurat duggfriskt, så i alle fall minst like velsmakende her som på en rooftop bar i Bangkok.

Denne lille familien holder Mon-tradisjonene ved like, blant annet gjennom tradisjonell sang og dans fra hjemlandet.

Solen forsvinner over jungeltaket. I gjenskinnet av elven kommer månen til syne, og Mon-folket inviterer til tradisjonell dans i det lokale bambusteateret på hotellflåten. Livet er helt ok i jungelen – forbi broen over Kwai, mot grensen til Burma. Men vi skal ikke mer enn 70 år tilbake i tid før nettopp dette området var et helvete på jorden. For under den 2. Verdenskrig mistet 12.800 allierte krigsfanger livet nettopp her, i jungelen mellom Kwai og Burma. Det samme gjorde 90.000 asiatiske arbeidere.

Brobyggerne
Året er 1942. Japan har okkupert Burma, men forsyningsveien til troppestyrkene gjennom Malakkastredet er sårbart for angrep fra allierte ubåter. Japanerne trenger en sikrere forsyningsvei, og beslutter å bygge en jernbane fra Bangkok i Thailand til Rangoon i Burma. Ruten legger de gjennom den tette jungelen, i et landskap gjennomskåret av klipper og elver.

Gjennom jungel og fjell – i dette landskapet mistet nær 13.000 allierte krigsfanger livet under byggingen av jernbanen fra Bangkok til Rangoon.

Den britiske kolonimakten i Burma hadde på begynnelsen av 1900-tallet skrinlagt alle planer om nettopp denne jernbaneruten, da de konkluderte med at det ikke ville la seg gjøre å bygge den. Men de japanske krigsherrene har både den brutale viljen og arbeidskraften klar: 60.000 allierte krigsfanger fra Storbritannia, Australia, Nederland, New Zealand og USA, samt 180.000 asiatiske arbeidere (kalt romusha).

Arbeidet starter i juni 1942, og i august samme år påbegynnes arbeidet med et av krigshistoriens mest berømte monumenter: Broen over Kwai, udødeliggjort av David Lean med sin film The Bridge on the River Kwai (Broen over Kwai) fra 1957 – fremdeles ansett som en av tidenes beste filmer, med blant andre William Holden og Sir Alec Guinness i to av hovedrollene.

Filmen viser hvordan de allierte krigsfangene bygger trebroen med blod, svette og tårer. Den blir bombet, men gjenoppbygges i stål. Og den står der den dag i dag, som endestasjon i byen Kanchanaburi i provinsen med samme navn på en humpete jernbanestrekning et par timer vestover fra Bangkok. Broen over Kwai er i dag en hyppig besøkt turistattraksjon og et symbol på de umenneskelige påkjenningene de allierte troppene i japansk fangenskap gikk gjennom. Men av de 12.800 krigsfangene som mistet livet under byggingen av jernbanen, var det utrolig nok kun ni som døde under byggingen av broen.

Så hva skjedde med de resterende 12.791?

Hellfire Pass
Svaret finner vi innover i jungelen, 150 kilometer nordover mot Burma fra Kwai og provinshovedstaden Kanchanaburi. Her ble jernbanetrasséen fra Thailand til Burma bokstavelig talt hugget ut for hånd av de allierte krigsfangene, under umenneskelige forhold og med en brutalitet fra de japanske fangevokterne som knapt har sitt sidestykke i krigshistorien. Strekningen blir bare omtalt som Dødens Jernbane, og det med god grunn.

I dag har den dampende jungelen tatt tilbake det meste av trasséen. Men én spesiell strekning er bevart: Hellfire Pass. Dette var det største og vanskeligste klippepartiet langs hele trasséen, og japanerne hadde hastverk. Krigsfangene ble satt til å jobbe i 18 timers skift, dag og natt. “Speedo, speedo!” ropte japanerne til de utslitte krigsfangene. For hånd og nesten uten redskaper hakket de seg gjennom en fjellstrekning på 110 meter, 17 meter dypt. I løpet av de seks ukene det tok å rydde denne korte strekningen ble 69 krigsfanger slått ihjel av sine japanske fangevoktere, mens mange flere døde av dysenteri, kolera og utmattelse.

Hellfire Pass – hugget ut for hånd av krigsfanger, og en gang åsted for grusomme krigsforbrytelser.

Turisme til ettertanke
I 1996 ble det bygget et museum nettopp ved Hellfire Pass: Hellfire Pass Memorial Museum. Muséet er et samarbeidsprosjekt mellom Thailand og Australia, og viser i all sin gru hvordan forholdene var for de 60.000 allierte krigsfangene og de 180.000 asiatiske abeiderne ved Dødens Jernbane.

Muséet er vel verd et besøk. Men hovedattraksjonen befinner seg i jungelen nedenfor museumsbygningen. Her er det nemlig ryddet fire kilometer langs Dødens Jernbane, og strekningen omfatter blant annet det beryktede Hellfire Pass. Noen nøyer seg med muséet. Mange tar turen noen hundre meter langs traséen for selv å se Hellfire Pass. De færreste går hele strekningen, og jeg skal etter hvert skjønne hvorfor.

Noen hundre trappetrinn fører meg fra den luftavkjølte sivilisasjonen og ned i jungelen. Varmen og fuktigheten treffer meg som en vegg, og får svetten til å drive: Lurt å ha med seg et par vannflasker i ryggsekken. Turen til Hellfire Pass går unna på et kvarter, og med kunnskapene fra muséet i bakhodet blir det en sterk opplevelse. Ikke bare for meg, viser det seg: Langs hele passet er det plassert ut små, personlige minnesmerker – mange av nyere dato, og med friske blomster. Her døde noens fedre, sønner, ektemenn, venner eller brødre. De er ikke glemt.

Langs hele ruten gjennom Hellfire Pass finner du minnesmerker til ære for alle som måtte bøte med livet.

For oss som ikke var født da dette hendte, er det ingenting å glemme. Det er desto mer å lære. Og turen videre, gjennom Hellfire Pass langs Dødens Jernbane innover i den tette jungelen, gir et knøttlite innblikk i hva krigsfangene må ha opplevd. Fuktigheten og varmen suger all kraft ut av kroppen – og ennå er vi langt unna regntiden. En gul slange bukter seg vekk fra stien noen meter foran meg. Giftig? Godt mulig. Jeg har fire kilometre til å tenke litt over akkurat det. Og til å reflektere over det helvetet dette stedet representerte for så mange.

Det tar meg to timer å tilbakelegge fire kilometer. Sliten til benet når jeg det målet 12.791 allierte krigsfanger og 90.000 asiatiske arbeidere aldri nådde: En iskald Singha ved reisens slutt.

Jeg tenker på en Zippo-lighter jeg engang kjøpte av en amerikansk Vietnam-veteran. På lighteren hadde soldaten inngravert det følgende: “For those who have to fight for it, life has a flavor the others will never know”.

Kwai og Hellfire Pass er i sannhet turisme til ettertanke.

(Visited 45 times, 1 visits today)

Leave A Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

15 − 3 =

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.